Trening ble en del av hverdagen min i 1. klasse på videregående, halvveis i skoleåret byttet jeg klasse fra allmenn studiekompetanse til breddeidrett med studiekompetanse. Jeg var i min livs verste fase, skillsmissen til mine foreldre dro meg ned til en mørk og fuktig kjeller. Karakterene mine dalte fra 5 til 2 og de indre tankene brøt meg ned til jeg til slutt kollapset. Jeg lot sinne og sorg gå ut over venner og famile, men også meg selv i aller høyeste grad. Sult var smerten som kunne overgå sorgen, og derfor sultet jeg meg til et innhulet skjelett. 

Tårene renner nå, for det er første gang jeg legger ordene på trykk. Å gjennomgå en skillsmisse mellom foreldrene i en alder av 17 år, var tøft, bein tøft. I utgangspunktet en sårende hormonell alder, som ikke ble det spor bedre av denne hendelsen. Men det er helt greit, jeg har forstått at det er lov å føle sorg, hat og sinne under en skillsmisse. Etterhver ble det bedre, det ble bra igjen. 

Den nye klassen ble et godt sted å være, en stor gjeng apekatter som var mer opptatt av sosialt samkvem enn pensumbøker. Det var akkurat det jeg trengte for å få smilet tilbake og 5’ere på karakterkortet. 

Den daglige treningen på skolen var pustepausene fra de trøtte bøkene som fikk tankene til å vandre, derfor trengte jeg trening i livet mitt. Men da vidregående tok slutt, var jeg ikke den som fant tilbake til treningssenteret. For det jeg kanskje likte aller best med treningen var det å tilbringe løping, ballspill og styrke sammen med en gjeng deilig mennesker. Så jeg bare sluttet.

Du tenker kanskje det er rart jeg forteller dette nå, men jeg klarte ikke komme helt utenom i min fortelling om treningen. 

Ikke før det var gått 5 år fant jeg tilbake til treningen igjen. Med to treningsnarkomane av noen naboer jeg har fikk de lurt meg med på en Crossfit time. 

Jeg  var  støl  i  en  uke! 

Tiden flyr, og til sommeren har jeg trent Crossfit i ett år. Nok en gang er jeg reddet av treningen, selv om jeg denne gangen ikke hadde en sorg å kvitte meg med. Nå ønsket jeg å trene for styrken sin skyld, for helsen generelt. 

Den herlige kombinasjonen av variasjon, styrke og utholdenhet som det er i Crossfit har jeg ikke funnet i noen andre idretter, og jeg elsker den. Jeg startet svak og puslete, men følte aldri at jeg ikke passet inn. Jeg skjønte fort at selv om mine to naboer er Hulken og Wonder Woman selv, så passer Crossfit for alle, ung – eldre, smal – bred, kort – lang, svak – sterk. 

Progresjonen har aldri vært større eller mer synlig, og nye rekorder settes hver måned. 

For   en   sinnsyk   mestringsfølelse!

Jeg har funnet treningen som ikke bare gir et pust i bakken, men som får meg til å glede meg til neste time selv om jeg ligger med blodsmak i munnen og sildrende svettet på gulvet etter en time. 

Jeg har ikke tidligere skjønt at trening kunne være så sinnykt gøy! 

– Følg denne treningsentusiasten fra Facebook / Instagram og Snapchat: Stinetuss –