På dager som denne (fastlåst til eget hjem med smittebærende barn av vannkopper), skjønner jeg betydnigen av å ha kjæledyr. Til tross for at hun ene faktisk er frisk, og hun andre har god allmenntilstand selv med en rekke vannkopper, har ikke vennskap og lek vært som det pleier. I dag har vi gått oppå hverandre, og de to små har kranglet om det som krangles kan.
Da solen omsider tok over for regnet, bar det rett ut med oss alle. Vi gikk rett til kaninparken vår, favorittstedet vårt på gården. Det beste med at kaninene fikk 60 kvm kaningård er at vi kan være inne sammen med de som i en lekepark. Jentene er glad i å hjelpe til med stell og å kose med kaninene, andre ganger leker de bare dem i mellom inne sammen med sine to høyt elskede kaniner.
Jentene har hjulpet meg med rengjøring av kaninhus i dag. Jeg tok dokassa og ristet tepper, mens de vasket mat- og vannskål. Her må alle hjelpe til, ikke fordi det er fint å ha to gode hjelpere, men fordi våre to små må lære at det å ha dyr også krever stell og omsorg, noe som ikke gjøres av seg selv.
En ting er helt sikkert, vi tok ikke et galt valg med å få oss kaniner. Gleden er stor for store og små, tobeinte og firebeinte.
De første to prikker har kommet, og mange flere skal det bli. Jeg må virkelig beklage, det er min skyld at du har fått de. Enda verre, jeg ville at du skulle få de, og det til tross for at du nå må oppleve både feber og kløe. Ikke kløe som når en flue springer over armen din, intens kløe som gir frustrasjon og sinne.
Det er min skyld for jeg lot deg bade med den andre prikkete, han som hadde røde prikker fra topp til tå. Dere hadde det jo gøy da, nå er det nesten gått to uker. Akkurat i tide sier legene som vet best.
Det kommer til å gå bra, det lover jeg deg. Jeg skal smøre deg inn så ofte du ber meg gjøre det. Jeg kommer til å fortelle at du ikke skal klø, men jeg kan gni deg så det lindrer i noen sekunder. Så skal jeg holde deg tett inntil meg når du trenger det.
Det var tante så fant prikkene, ikke rart du har vært så slapp og trist i dag. Nå vet vi hvorfor og kan trøste deg selv når vi ikke forstår hvorfor tårene dine sprenger på.
Du vil nok lure på hvorfor jeg smittet deg med dette, men hør min lille venn: Så lenge du bare er ei lita jente, vil du tåle de røde prikkene langt bedre enn en voksen kjempe.
Når dette er over, skal du aldri få oppleve det igjen. Jeg forstår om det er en vanskelig tanke og tenke de neste dagene, for det er ikke gøy, men en dag vil uansett prikkene treffe deg. Du har nettopp blitt utsatt for verdens mest smittsomme barnesykdom.
Hørte du hva din søster sa, i bilen da vi reiste hjem? Hun ville også ha prikker, slik som både du og kusine har. Husker du hun sa det samme da du fikk din første omgangssyke? Hun ville også kaste opp og sove i mammas seng. To dager senere var det hennes tur, men ikke like gøy som hun kanskje kunne tro.
Jeg kan fortelle deg en ting, søsteren din kommer også til å få prikker, kanskje i morgen, eller om to uker. Da må vi trøste henne, men si at det går bra. Og kanskje blir dere like kule som deres mamma, i dag har jeg tre lyse prikker på magen min. Alle et spor etter den gang min lille kropp var dekket av flere dusin med vannkopper.
Når det kommer til forelderrollen så er jeg skråsikker på at alle foreldre gjør feil fra tid til annen, noen mindre og noen større. Men disse feilene en selv gjør er det vanskelig å innrømme ovenfor andre. Jeg er ganske sikker på at årsaken til det er at vi er redd for å bli dømt, ikke uten grunn. For det er lettere å finne feil hos andre enn seg selv. I tillegg har vi så brennende sterke meninger om hvordan vi skal “flaske opp” barna våre at vi ikke klarer å se utenfor de boksene som vi mener er rett og galt.
Selv kan jeg bli dømmende når jeg ser fireåringer med smokk på butikken, eller toåringer som sitter fremovervendt i bilstolen. Andre igjen dømmer meg for hvordan jeg velger å kle tvillinger, og helt sikkert en rekke andre ting.
Jeg kan innrømme at jeg gjør feil, men så tror jeg og håper jeg at alle uansett feil gjør det de mener er best for sine barn, til tross for at synet vårt er forskjellig på det punktet.
La meg få introdusere dere for noen av mine feiltagelser:
Jeg har utsatt badingen av mine to små, fordi jeg ikke har orket å ta meg bryet til tross for at håret har stått av seg selv av matrester og sand.
Jeg har blitt så sint at jeg har brølet til de to små, slik at pappen deres har måtte be meg stoppe, for den hylingen er til liten nytte.
Barna mine “rømte” en gang fordi jeg var opptatt med noe annet. De lette etter meg og gikk ned til veien, krysset ned, for så å gå ned til beite hvor hesten min og en rekke andre hester sto. Da jeg fant de med hjertet duknende så hardt i brystet at jeg trudde det skulle hoppe ut, gikk de hånd i hånd med hunden vår ved siden av seg iført pyjamas og støvler på feil bein.
BT hylte til meg fra hjemmet vårt en gang jentene var med i stallen (hos naboen), jeg møkket boksen til hesten vår, og trodde de to små var rett på utsiden og ikke midt inne på beitet til hesten min.
Et vindkast tok tak i vogna mens jeg bærte inn et våkent barn, mens det andre barnet lå ute i vogna og sov. Jeg hadde glemt å sette på bremsen, for vogna sto på den rette plattingen utenfor huset. Vindkastet var nok til å skyve vogna utenfor kanten så vogna velta med ungen oppi.
Det er nok en hel del andre feiltagelser også, men dette var noen jeg kom på i øyeblikket.
I mitt forrige innlegg, skrev jeg om feilen vi har gjort med å mase på at barna skal spise mer og raskere, noe som har resultert i det motsatte. Temaet mat kan være ganske tøft hos foreldre. Å ha barn som ikke spiser nok eller variert er tøft og frustrerende. I min tro på at introduksjon av hjemmelaget mat, stor variajon, og ikke noe ferdigprodusert som inneholder en masse tull, ville gi matglade barn har stemt for mine to tuller. Da blir det lett å dømme og spekuere når andres barn ikke vil røre eller smake på noe nytt. Heldigvis har jeg også erfart at kresenhet ikke kommer av foreldre som har gitt en yougurt i stedet når barnet har satt seg på bakbeina for middagen.
Jeg har sett at to barn fra samme familie kan ha totalt ulikt syn på mat, til tross for den samme tilnærmingen og introduksjonen av mat. Jeg har også en forståelse av hvor enkelt det er å gi et alternativ til middagen, bare for at barna i hvert fall skal få i seg noe. Så lenge de spiser noe, er det bedre enn ingenting, om det så er å maule ost fremfor å spise en brødskive. Dette har ikke vært et problem hos oss med to matglade barn, men denne sommeren har vært tøff. Jeg er det svake ledd, og bøyer meg lett under for å unngå gråt og sutring. Det er tross alt lettere å gi en brødskive med sjokoladepålegg for at barna skal spise, enn å vite at hele dagen i dyreparken blir ødelagt av at barna ikke har spist frokost. Ja, jeg har gitt brødskive med sjokoladepålegg i mine svake stunder, til tross for at det strider i mot min mattro.
Jeg sluttet å spise en hel rekke mat fordi jeg så opp til min 6 år eldre søster som fant ut at hun ikke likte det ene og det andre. Kanskje er det helt tilfeldig at barnet ikke vil spise, kanskje er det en selv som har pålagt for mye negativitet rundt matbordet. Jeg mener jeg har gjort det siste da mine barn gikk fra å spise sakte, til og nesten slutte å spise etter vår masing om å spise raskere.
Men hvordan skal vi lære uten å gjøre feil?
Jeg lener meg på troen om at alle gjør feil. Jeg husker ikke feilene mine foreldre gjorde mot meg, så av stor betydning er de sjeldent, men et par historier har jeg da hørt, og de fleste innbar min 6 år eldre søster.
Søster minstet meg på hodet i steinhellene da jeg var baby (ikke rart jeg er blitt som jeg er blitt?)
Søster satt ofte barnevakt for meg da mamma og pappa var bedt bort.
En gang stilte søster og vennenninen alle klokkene i huset bortsett fra en de hadde gjemt bort, slik at jeg måtte legge meg lenge før leggetid.
En gang ga de meg sovemedinsiner for å få meg i søvn, sovemedisnene var reseptert til mamma etter en ryggoperasjon.
En gang brukte de meg som sminkedukke, men i stedet for å bruke øyenskygge, fant de glitterlim og malte øyelokkene mine. Det var kjempestas helt til limet tørket, og jeg ikke fikk blunket.
– Fremdeles glad i deg storesøss –
Det gikk bra, jeg våknet nok tidlig den natten søster stilte klokkene. Jeg sov nok lenge morgen etter sovemedisinene, men jeg kan blunke den dag i dag. Feil blir gjort, men det går bra. Vi tåler å oppleve feil, og vi klarer ikke unngå å gjøre feil.
Å ha barn som ikke vil spise har gitt oss store frustrasjoner og bekymringer den siste tiden. For hvor hyggelig blir dagen uten mat i magen? Og hvor skummelt er det om de ikke spiser nok over tid?
Fra min første dag som mamma hadde jeg mang en mening om kosthold for mine to barn. Jeg var så fast bestemt på å amme at jeg endte med å tvillingamme i tillegg til å pumpe meg fem ganger i døgnet for å få nok melkeproduksjon til å mette to små. Da jentene var 6 måneder måtte jeg kaste inn håndkle, sliten og lei av brystmelken som ikke klarte å mettet de stadig mer sultne to små, uansett hvor mange ganger jeg sto opp om natten, kun for å pumpe meg.
Da fast føde skulle introduserer var jeg helbestemt på å lage all mat fra bunnen, og ha store variasjoner med både hvitløk og urter for å vende de små til mye smak. Jeg hadde en sterk tro om at barn må lære seg til alle smaker, og kun ved introduskjon av mange ulike smaker og konsistenser helt i fra starten kunne jeg få barn som ikke plukket i maten.
Jeg oppnådde bådet målet og troen jeg hadde. Mine to barn spiste alt de fikk servert, selv per dags dato har kun oliven gått ut av munn igjen. Fiskeretter er livrettene, og av fiskerettene står sushi høyest på listen, for ikke å glemme syltet ingefær som de mauler som lørdagsgodteri. Der nest er det alltid grønnsakene som forsvinner først på tallerknen. De har rett og slett spist alt de har fått, med unntak av olivenen som de mener er litt sterk.
Jeg så frustrasjonen til andre foreldre der barna ikke ville spise grønnsaker, mens jeg ble forbanna over at det ikke var grønnsaker på restauranters barnemenyer.
Vårt eneste lille matproblem var tiden våre to kunne bruke på ett måltid. En halvtime til tre kvarter lengre enn hva deres pappa og jeg trengte på å spise en middagstallerken. For mellom hver bit skulle en hel historie fortelles.
– Også må du huske å spise litt! Påminte vi gjentagende i tid og utide.
Igjen tror jeg at vi som foreldre påvirker barnas forhold til mat, positivt og negativt. Jeg tror vi har endt opp med å gi et negativt syn på mat. Jeg tror vi har mast så mye på spise litt raskere, at vi har fått barn som vegrer seg for å spise. I dag er det knapt vi får i de mat, og jeg kan se hvordan mat vokser i munnene deres, hvor vanskelig det har blitt å svelge den ned, og hvor lite lyst de har til å ta en ny bit inn i munnen.
Jeg tror det er vår egen feil, men samtidig skjønte jeg det ikke før det var for sent. Jeg tror ikke vi hadde klart å unngå det.
Under en barnehagehenting sa ansatt at de spiste litt lite i barnehagen. Da var ikke det egentlige problemet at de spiste lite, men så sakte at da de andre barna var ferdige hadde de ikke lengre tid til å fullføre sin egen matpakke. Dette var noe ansatte kunne bekrefte.
Så vi prøvde hvert trisk vi kunne komme på for å få maten raskere ned. Resultatet virket motsatt, og med tanke på at barn uten mat ikke blir særlig hyggelig i løpet av en dag ble begymringen større og stemmene strengene.
Det er ikke kresenheten som har truffet de i en alder av tre år. Det er spisevegring. De er likedan om det så er lørdagsgodteriet eller en is som blir servert.
De forteller de ikke orker mer etter to biter av maten, og frustrasjonen i oss bygger seg større og større.
Nå er det på tide at jeg slipper frykten og begynner å slappe av. De er verken syke eller utmattet, kanskje trenger de bare å kjenne på en sulte mage, fremfor å la den bli mett av mammas og pappas mas.
Noen ganger tror jeg det viktigste som er, er å kunne se et problem i perspektiv, for så å innrømme sine egne feil. Jeg håper min egen innrømmelse av feil er veiskillet der jeg skjønner at det er jeg som må gjøre en endring for at mine barn igjen skal finne gleden ved mat.
Den vonde lyden av vekkeklokken rev henne i trommehinnene, og dro henne ut av drømmen om palmesus og en gigantisk iskrem i hånden. Selv om hun visste det kvelden i forveien, traff det henne som et gigantisk sjokk da hun oppdaget grunnen til at vekkerklokken rev henne ut av den gode søvnen. Hverdagen var tilbake..
I går kveld fikk hun ikke sove, for døgnrytmen hadde hun edret de siste tre ukene med ferie. Det til tross for barna som ikke sov noe særlig lengre enn til halv 8 om morgen. Lange kvelder og mindre søvn, gjorde bare livet godt de tre ukene. Men denne morgen var øynelokkene klistret sammen.
Motvillig reiste hun seg fra den myke varme sengen, fremdeles med øynene lukket.
Det kalde gulvet mot føttene spredte seg oppover kroppen med gåsehund som krøp oppover beina helt til den rakk ut og nedover armene. Hun vandret de få skrittene til barnas soverom mens hun gne seg frenetisk i øynene for å klare å lukke de opp med en liten glippe. På rommet satte hun seg ned på huk foran det sovende barnet.
Hverdagen var tilbake, og med det innså hun at selv om det ikke var et nytt år, var det det for barnet. Ett klasseår eldre var barnet foran henne blitt den natten. Og selv om barnet enda hadde flere år igjen i barnehagen, var ikke barnet lengre minst på avdelingen. Nå var barnet eldst og avdelingen løst opp slik som den var for bare tre uker siden.
Barnet foran henne så ut som en engel, og før hun klarte å vekke det, mimret hun seg gjennom de tre ukene som var forbi denne kalde mandagsmorgen. Hun hadde tenkt før ferien startet at tre uker ferie antagelig ble tøffere enn tre uker med hverdag, for hvordan skulle hun klare å aktivisere barna slik at de ikke kjedet seg i så lang tid. Hun hadde tatt feil, de hadde ikke kjedet seg. De hadde i stedet funnet hverandre bedre enn noen gang.
Ferieukene var gått så alt for fort, og nå var hverdagen så alt for brått tilbake. En grøssning gikk igjennom kroppen hennes da hun igjen husket tidsproblemene med den normale hverdagen, hvor ille alt var..
Eller var det så ille? Hun husket ikke. Hun husker bare hvor godt det var å være så nære de siste tre ukene.
Hun visste ikke om hun ville være i stand til å smile den dagen, men i det hun vekte sitt barn slo den fornuftige tanken over henne.
– Uten hverdagen ville det ikke vært en ferie å glede seg til. Tiden med familien ville ikke vært like magisk om ferie var alt vi hadde. Jeg trenger å savne deg litt, for å sette enda større pris på deg, du trenger å krange, leke og lære for å bli det mennesket jeg drømmer du skal bli.
Om med det smilte hun en ny morgen til barnet foran seg som i motsetning til moren gledet seg til barnehagestart, hverdag og rutiner.
