Det lykkelige gravidebildet ble plutselig så veldig feil, da blødningene startet i går kveld.
Det var ikke slik jeg skulle starte mitt første blogginnlegg etter en uke med fri. Jeg skulle jo skrive det koselige innlegget, fortelle dere om alt det vakre. Det har jo skjedd så mye siden sist. Jeg har blitt brunette, vi har feiret jul, jeg skulle jo vist fram de nye kjolene jeg sydde til julaften. Også har vi kjøpt oss ny seng, og nytt salongbord, og ja, jeg skulle skrive gladinnlegget:
“Jeg har sluttet å spy” – et svangerskapsinnlegg med en lystigere mine enn sist. Innleggene har spunnet i hodet på meg, for vakker er en graviditet når oppkasten avtar, matlysten stabiliseres og energien sakte men sikkert kommer tilbake.
I går lastet jeg opp akkurat dette bildet til bloggen, for med akkkurat dette bildet hadde jeg tenkt til avslutte juleferien og skrive et vakkert svangerskapsinnlegget. Det var bare det at jeg ikke fikk skrevet ned et ord, og i dag må teksten min bli helt annerledes.
Jeg lastet opp bildet, men så ble jeg avbrutt, slik man bare kan bli avbrutt når man har barn i hus. Plutselig var jeg ute sammen med barna og pappaen deres. De akte i snøen, jeg heiet på sidelinjen. Jeg puslet litt med dyrene ute, og så grillet vi i det snødekte landskapet før vi gikk inn igjen. Da sovnet jeg på sofaen, jeg vet ikke riktig hvor lenge – kanskje var det to timer. Jeg våknet litt før barna skulle sove, men det var mannen som måtte legge.
Nesten som i panikk måtte jeg vrenge av meg de to lagene med stilongs. Jeg hadde en murrende menssurasjonslignende smerte i hele underlivet, og strikkene på stilongsene føltes vondte og trange mot den lillen babymagen. Jeg testet en løsere joggebukse, men også den måtte jeg vrenge av meg.
Jeg tok meg en lang varm dusj, slik jeg ofte kan gjøre når menstrasjonssmertene melding sin ankomst. Det varme vannet lindrer alltid smertene, det gjorde det i går også.
Jeg tenkte ikke noe mer over dette, fram til rett før jeg skulle legge meg – da begynte jeg å blø fra underlivet.
Jeg vet ikke hvor mange timer jeg googlet alle variasjoner av “blødninger i svangerskap, 2. trimester”. Jeg vet ikke hvor mange lykkesaker jeg leste, eller hvor mange tragedier jeg pløyet meg igjennom. Jeg vet bare at det ble en søvnløs natt, med en frykt jeg ikke klarer å beskrive.
I dag tidlig dro vi inn til legevakten. Der i fra ble vi henvist til gynekolog og ultralyd. Hva blødningene skyldes er litt uvisst, antagelig er det er blodkar som har sprukket. For i livmoren lå det lille mirakelet og fektet med armer og bein, det bitte lille hjertet slo jevnt og fint, og alt var som det skulle i hulen der den lille bor.
Det er ingen tvil om at morsinstinketet alt har tatt til seg det tredje barnet. I natt var jeg livredd jeg hadde mistet , eller kom til å miste den lille spiren, og det er ingenting som gjør mer vondt for et mammahjerte, enda man ikke har rukket å bli kjent med den lille der inne.
Så bildet mitt til innlegget skal få stå, selv om teksten ikke ble slik jeg hadde sett det for meg, for dette er hvor stolt og takknemlig jeg er av min lille mage som vokser og gror for hver dag <3
